Faste og vår lengsel etter frigjøring

Joachim F. Grün

Etter sigende lever vi i Norge i verdens beste land. Men samstemmer vår sjel med de statistiske kurvene for vår galopperende velstand? Hvorfor samtaler vi så mye om hva lykke er hvis vi virkelig er de lykkeligste? Hva sa og sier Jesus? Han beskriver troen, sjelens dypeste kraft, som et såkorn som kveles av ”bekymringene, rikdommens bedrag og de mange ting” (Matt 13,22).

Alt det som rikdommen kan gi og med dem de ufattelig mange ting og våre bekymringer for alt vi ikke ennå har eller frykter å miste, alt dette kveler sjelen. Alle de mulighetene som vårt begjær vil gripe i en stadig økende fart gjør sjelen formløs.

Skal sjelen forme seg til sin vakre egenart må den ha grenser. Grensene trues ikke bare av de andre som griper over grensene våre, men kanskje enda mer av oss selv hvis vi ikke begrenser våre lidenskaper. Da forflyter sjelen i de mange ting. For å verne om grensene har kirken utviklet fastens kultur som svar på sjelens lengsel etter frigjøring. Fattig-Norge ”fastet” gjennom å være presset til nøysomhet på naturlig vis. I dag må vi velge å forsake noe frivillig.

Ved å bli nærværende i din sjel kan du komme i kontakt med denne lengselen etter frigjøring fra de mange kvelende bånd som stadig tettere legger seg om vårt sinn, vår ånd, våre følelser, våre tanker, vår vilje, vår kropp. Sjelen vil salighet, det er den sanne lykke. Hører vi godt etter kan vi fornemme dens gråtende skrik etter frihet.

Guds gamle paktsfolk fastet, Jesus fastet, hans disipler fastet, den apostoliske kirke har alltid fastet.

Å forsake noe kan gjøres med større glede hvis vi gir det til Gud som en gave. Den glade giver har Gud kjær (2 Kor 9,7).

Faste har i kirken ikke noe verdi i seg selv. Bare hvis den frigjør fra verdens kvelertak, tjener vår neste og til slutt lar Gud komme i sentrum, er det den rette faste. Derfor hører den sammen med bønn og det å bli friere til å gjøre godt mot andre (Matt 17,21).

Jesus advarer mot en uvane i hans tid - nemlig å søke sosial forfremmelse ved å faste. Selv om den fare er liten i vårt samfunn så skal vi være på vakt mot å søke religiøs anerkjennelse med vår personlige faste. Den skal i lønnkammeret.

Noe helt annet er kirkens felles fastekalender. Den er og bør vedkjennes offentlig og forkynnes. Som en felles rytme hjelper den oss som enkeltmennesker, vi er ett med Guds folk.

Hvordan vi øver oss i frigjøring – det være seg fra mat, bilder, informasjon, arbeid, klær, kulturelt liv eller andre interesser, kan og bør vi selv velge. Hvorfor ikke allerede nå bestemme seg for å være sammen med kristne over hele jorden i de fire uker i adventstiden før jul?

Gi etter for din sjels lengsel etter frigjøring og etter Gud.