Ef.6:10-18.                                        Bønn og faste.

På 1600 tallet skrev engelskmannen John Bunyan boken ”Pilegrims vandring,” som beskriver den Kristnes vandring gjennom livet, og der kampen mot åndsmaktene på en lettfattelig måte blir ”synliggjort.”

I 1996 kom Rick Joyner, amerikansk profet og verdensevangelist med boken Det Siste Slaget, nærmest en blåkopi over det samme emnet.

I sine åpenbaringer får Joyner se menneskets kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet, men fremfor alt et blikk inn i det himmelske, og den hjelpen som finnes der.

Ofte når det oppstår strid i et ekteskap, i et hjem, mellom naboer, på arbeidsplassen, i kirken eller i et menighetsråd, så handler det om åndsmakter i aksjon. ”For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hær i den himmelske verden” v.12.

Spørsmålet om å vinne seier på det åndelige plan er derfor alltid aktuelt for oss alle, enten det gjelder vårt personlige liv, familiens, menighetens eller nasjonens eksistens.

Den eneste måte å leve et seirende kristenliv, er å ta alt Guds ord på alvor, og å følge Guds kall med sitt liv.

(Ikke alle som sier til Meg: ”Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje” Matt.7:21).

Men kristenlivet handler om noe mer enn å vinne seier på hjemmebane. Den som lever et seirende kristenliv vil Gud gi større oppgaver. ”Den som seirer, ham vil Jeg gjøre til en søyle i Min Guds tempel” – (Åpb.3:12.a).

I Bibelen møter vi en lang rekke personer som gikk inn i livskampen for sine venner, sitt folk og sin nasjon. Vi kan her nevne personer som Moses, Ester, Elias, Daniel, Jona m/mange flere. Disse personer gikk ikke bare inn i forbønn, fasten hadde også en sentral plass, og noen ganger ble det lyst en faste for hele folket.

* Når Moses skulle ta imot de ti bud, var han i bønn og faste i 40 dager og 40 netter.

* Ester lyste ut en faste for sitt folk når de stod under trussel fra Haman om utslettelse. Bønn og faste ble til redning for hennes folk.

* Under det Babylonske fangenskap gikk Daniel i forbønn og faste for sitt folk (Daniel.9:1-6). (se også: Daniel. 10: 2-13).

Om et folk i ufrihet og trelldom skal vinne friheten tilbake, er avhengig av at det blir satt fri fra maktene og myndighetene i den åndelige verden. Pågåenhet er her et nøkkelord i den kristnes frihetskamp. Det var Daniels pågåenhet ved bønn og faste som satte den himmelske hærstyrke i aksjon mot Perserrikets onde åndsfyrste. Her har mennesket i seg selv intet å stille med, bare i allianse med himmelen kan det bli seier.

Fastens betydning er udiskutabel, og noen ganger er den helt nødvendig om det skal bli et gjennombrudd og seier.

I møte med den besatte gutten, hadde disiplene ikke makt til å drive den onde ånd ut. Jesu ord til disiplene var: ”Dette slaget kan bare drives ut ved bønn ogfaste”(Mark.9:14 flg).

2.

Etter sin dåp, forberedte Jesus sin tjeneste med faste i 40 dager og 40 netter (Matt.4:1) Under Djevelens fristelser som nå fulgte, gikk Jesus seirende ut ved at Han hele tiden stod fast på Skriftene.

Fasten er karakterbyggende. David ba: ”Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre!” (Sal.51:12). Den som er i stand til å fornekte sine fysiske primærbehov, gir seg ikke så lett i åndskampen. Fasten virker rensende på vårt ”åndelige tempel,” legemet, og forsterker derved vår ånd.

Jesus tok det for gitt at Hans disipler skulle faste i åndskampen.

* ”Og når dere faster” ---- (Matt.6:16)

* ”Men du, når du faster,” ---- (Matt.6:17)

*”Men dager skal komme da brudgommen vil bli tatt fra dem, og da skal de faste” (Matt.11:15).

Innen jødedommen stod fasten sentralt i deres gudstjenesteliv. Det var fastsatt i loven en kollektiv offentlig faste i forbindelse med den store forsoningsdagen. Ellers fastet man ved nasjonale ulykker, i sorg, i sykdom, foran store avgjørelser eller ved trussel om krig m/m.

 Den aldrende Anna tjente Gud i helligdommen med bønn og faste, natt og dag (Luk.2:36-37), og både døperen Johannes` og fariseernes disipler fastet (Mark.2:18).

I den første kristne menighet ser vi at fasten står sentralt.

Under bønn og faste får menigheten i Antiokia beskjed fra Den Hellige ånd om å ta ut Barnabas og Saulus til den gjerning ”som Jeg har kalt dem til. Etter å ha fastet og bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.” (Apg.13:1-3).

”Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt ogfastet, overgav de dem til Herren, Han som de var kommet til tro på” (Apg.14:23).

Til Korintermenigheten beskriver Paulus noe av den lidelse han fikk gjennomleve ved sin tjeneste: ”Men i alle ting anbefaler vi oss selv som Guds tjenere, i stor tålmodighet, i trengsel, i nød, under piskeslag, under fengselsopphold, i opprør. I strev, i søvnløshet, i faste” (2. Kor.6:4-5).

---” i utmattelse og strev, ofte i søvnløshet, i hunger, og tørste, ofte i faste, i kulde og nakenhet” (2. Kor.11:27).

Historien er full av beretninger om menn og kvinner som gikk inn i bønn og faste når livet gikk imot, når ting syntes fastlåst og farer truet.

I Heb.11, møter vi noen av disse trosheltene som vant seier fordi de var villige til å ofre alt for å vinne Guds rike.

”Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver. Slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike” (Heb.11:33-34).

Faste må ikke lede til noen form for lovtrelldom. Faste handler om å ydmyke seg for Gud, -

- den handler om pågåenhet og om skyve de fysiske og daglige behov til side for en tid, for å gi førsteprioritet til det som hører den åndelige verden til. ”De ydmyke finner nåde.”